|
MANNSPORTRETTER
Denne operakonserten portretterer menn i ulike situasjoner - i et stort spenn mellom yr glede og største fortvilelse. Utøverne portretterer utfordrende, oppofrende, vrede, klagende, humoristiske og bedratte menn som eksponerer sine tanker og følelser i 12 opera-arier.
Den store musikken
... musikken som har potensiale til å gripe inn i våre liv og påvirke vår selv-erkjennelse, bærer i seg sterk spenning og forløsning – eller en sterk lengsel etter spenning og forløsning. Temaene er allmenmenneskelige - det dreier seg om selve livstrangen, lengsel etter kjærlighet eller etter livets fullbyrdelse og dødens ro. Sparbo og Dingstad har funnet frem til 12 arier av Leoncavallo, Mozart, Bizet, Tsjajkovskij, Rakhmaminov, Puccini, Verdi og Wagner som beskriver disse lengslene på en rik og musikalsk fyldestgjørende måte.
Mannen
Utøverne vil under konserten fortelle om hver enkelt av disse mennene og deres livssituasjon. Selv om enkelte av skjebnene i operalitteraturen kan synes ekstreme i forhold til vår hverdag i Norge i 2001, vil portrettene avdekke at de maskuline krefter som styrer mannens valg ligger dypt nede i hverdagen til en hvilken som helst mann! Alle levende menn tar store, viktige valg på et eller annet tidspunkt og ved nærmere ettersyn er livet mer ekstremt enn vi liker å erkjenne selv om de fleste søker å mildne det ved å lage gradvise overganger. I portrettene eksponeres valgene, vendepunktene, tvilen og drivkreftene.
|
|
Kort orientering
Etter prologen fra Leoncavallos "Bajazzo" åpner konserten med tre arier av Mozart - den lystige og forføreriske Don Juan som synger en serenade til en kammerpike - Leporello, tjeneren, som har ført liste over sin herres erobringer og som med ondskapsfull humor viser listen til en av Giovannis hustruer - og Figaro, som er fast bestemt på å lure den som prøver å lure ham og gjenopprette rettferdigheten. Deretter synger tyrefekteren, Escamillo, om hvordan det er å gå inn i den farlige arenaen til en kamp som ender med døden for tyren - eller ham selv. Neste arie, fremført av hovedpersonen i Pusjkins roman Eugene Onegin, er fyllt av ungdommelig livslede og han avviser den unge Tatjana på en svært nedlatende måte. Når han mange år senere møter henne som den rike fyrst Gremins hustru er det Onegin som blir avvist - og fyrst Gremin synger varmt om sin store kjærlighet: hun er som en engel som lyser opp hele hans tilværelse.
Etter pause står det ennå en romanfigur av Pusjkin på programmet: adelsmannen Aleko har forlatt alt han eier i kjærlighetsrus og har sluttet seg til den unge sigøynerpiken Zemfiras omflakkende tilværelse. Han synger at han er fri fra alle verdslige bånd og fullstendig beruset av den deilige piken, helt til han forstår at hun ikke lenger er interessert i hans kjærlighet. Colline, filosofen i Puccinis "La Bohème" vil selge sin frakk for å finansiere medisin til venninden Mimi som ligger for døden og tar en rørende avskjed i den såkalte frakkearien. Kong Fillip tør ikke sove av frykt for å bli myrdet om natten, og han sørger over at hans unge hustru aldri har elsket ham. Wolfram synger en bønn til aftenstjernen om at den skal lyse opp veien til den vakre Elisabeth når hun skal vandre gjennom dødens dal. Konserten avsluttes med den forbitrede Hollenderens klage over at han er dømt til å seile på verdenshavene helt til dommedag, uten kjærlighet og uten å finne sin grav. Han har en eneste sjanse til forløsning: en kvinne som vil være trofast mot ham til døden - men sjansen for å finne henne er så liten at det oppleves som en hån.
|
