<%@LANGUAGE="JAVASCRIPT" CODEPAGE="65001"%> Njål Sparbo

NY CD-UTGIVELSE:
NORSKE SANGER - II

Prosjektbeskrivelse

Utforskninger og visninger

Om sluttforestillingen

Refleksjon

Omtale i "Ballade"

Omtale i "Scenekunst"

Radio NRK "Kulturhuset"

Njål Sparbo

FOTO: © Bente Elisabeth Finserås

Kunsthøgskolen i Oslo

Syngende forsker er sceneklar

Operasanger Njål Sparbo gjør seg i disse dager klar til å presentere det kunstneriske resultatet av forskningsprosjektet: «Å synge på scenen - med en psykofysisk tilnærming». Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid er en kunstnerisk parallell til et vitenskapelig doktorgradsprogram.

Njål Sparbo er en av Norges mest aktive og allsidige sangere, med et repertoar som spenner over romanser, opera, kirkemusikk, tidlig musikk og samtidsmusikk. Han har turnert over hele Europa, i Russland, USA og Japan, hatt tallrike opptredener i radio og fjernsyn og medvirket i 30 plateinnspillinger. Han er blitt tildelt en rekke priser og stipendier, bl.a. Kirsten Flagstads pris, Griegprisen og Statens arbeidsstipend. De siste årene har han foretatt et dypdykk i scenekunst fra en operasangers ståsted. Målsettingen har vært å undersøke om en psykofysisk tilnærming til egne blindsoner ville kunne frigjøre uforløste kunstneriske ressurser, og om dette ville føre til større kunstnerisk frihet på scenen. Utforskningen avsluttes med en forestilling som vil gi ham, publikum og bedømmelseskomiteen anledning til å vurdere det kunstneriske resultatet av prosjektarbeidet.

Sparbo har gjennom hele stipendiatperioden tatt utgangspunkt i en grunnleggende kritikk av sine egne vaner og av den klassiske sangtradisjonen som han er en del av. ”Det handler ikke om et brudd med den klassiske sangtradisjonen, men om en radikal utvidelse av hvordan en sanger opplever seg selv og sin virksomhet på scenen”. Gjennom en utforskningsserie og en systematisk tilbakemeldingsmodell, har han benyttet instruktører og ressursgrupper fra ulike fagmiljøer for å avdekke og bearbeide personlige og faglige blindsoner.

”Den psykofysiske tilnærmingen fordrer aktiv mental, emosjonell og fysisk tilstedeværelse i alle deler av de kunstneriske prosessene – fra konseptualisering, trening, innstudering og helt frem til sang på scenen med publikum til stede. Flere former for bevissthet og nærvær oppøves og inkluderes i det kunstneriske arbeidet, og flertydigheten som da oppstår gir også minner, uventede assosiasjoner og tilfeldige meninger en naturlig plass i det sceniske uttrykket. Operatradisjonen er tjent med en slik revitalisering fra innsiden, og samtidsestetikkens fordring om å inkludere mer ustabile og improvisatoriske elementer i det kunstneriske uttrykket imøtekommes.”

Sangteknisk kroppslig forankring, integrering av bevegelser og psykofysisk gjennomstrømming har vært hovedtemaer i Sparbos utforskning, og arbeidet med instruktørene førte til at det som faktisk foregikk på scenen ble gitt stadig større oppmerksomhet og at mange av kontrollmekanismene ble endret. «Min egen vilje  – en predefinert kunstnerisk intensjon – ble redusert til én av flere perspektiver, og det sceniske arbeidet handlet mer og mer om det som faktisk foregikk på scenen og stadig mindre om det villede eller det verbalt analyserbare. Klassiske temaer som essens, form og uttrykk ble balansert med intuisjon, nærvær og nåtid».

En sang- og scenekunstner er sitt eget instrument, og selvbildet og kroppsopplevelsen er dermed en viktig arena for kunstneriske refleksjoner. Den psykofysiske arbeidsprosessen er radikal fordi selve personligheten underkastes kunstnerisk bearbeiding, og involverer både filosofiske, estetiske og menneskelige kjernetemaer. Selvutvikling er en naturlig bivirkning, noe som både kan bremse og animere de kunstneriske prosessene. Njål Sparbo beskriver stipendiatperioden som ”en vedvarende holdningsendring - i ordets doble psykofysiske betydning”. Prosessene har gitt ham rom for en friere bruk av lyder og bevegelser på scenen, og den psykofysiske tilnærmingen har vist seg å være et effektivt og kreativt kunstnerisk grep.

Til sluttforestillingen har Sparbo valgt å videreutvikle fire verker fra tidligere utforskninger i samarbeid med Sølvi Edvardsen, Kyrre Texnæs, Jason Turne, Bente Elisabeth Finserås og Anne Grete Eriksen

Visninger: onsdag den 23. mars 2014 og lørdag 29. mars 2014, Hovedscenen på Kunsthøgskolen i Oslo


PROGRAM:

Creons arie

Creons arie (”Gud har svart”) fra operaoratoriet ”Oedipus Rex” komponert i 1927 av Igor Stravinskij (1882-1971). Teksten er i utgangspunktet en fransk libretto av Jean Cocteau (1889-1963), basert på tragedien om Oedipus av Sofokles (497-406 f.Kr). Til sangtekstene benyttet Stravinskij den latinske oversettelsen av Jean Daniélou (1905-1974).

Koreografisk forarbeid og scenisk tilrettelegging i samarbeid med Jason Turner

Lys: Sverre Randin
Bassbaryton: Njål Sparbo
Klaver: Sveinung Bjelland

Potential music

Verket er komponert, bearbeidet, oversatt, notert og programmert (Max/MSP og Image/INE) i 1999 av Anders Vinjar (f. 1963). Tekstfragmentene er hentet fra novellesamlingen ”Det fins grenser for hva jeg ikke forstår” skrevet i 1990 av Beate Grimsrud (f. 1963).

Konseptutvikling og idé til ringen: Bente Elisabeth Finserås.
Koreografisk forarbeid og scenisk tilrettelegging i samarbeid med Anne Grete Eriksen

Lys: Sverre Randin
Bassbaryton: Njål Sparbo
Elektronisk lydbehandling og videoprojisering: Anders Vinjar

How not to be bored

En kort solo-sats fra sceneverket “Exercises and Essays” komponert i 2011 av Henrik Hellstenius (f. 1963). Teksten er tilpasset av komponisten ganske fritt etter boka "Psychological Exercises and Essays" av Alfred Richard Orage (1873-1934), utgitt i 1930. Sceneverket ble bestilt av Njål Sparbo i 2010 som en del av utforskningen, og det ble fremført i sin helhet under visningen ”Konsept og Iscenesettelse” i 2012 med fire musikere og en lysmester. Bestillingsverket ble støttet av Norsk Komponistfond.

Koreografisk forarbeid og scenisk tilrettelegging i samarbeid med Kyrre Texnæs

Lys: Sverre Randin
Bassbaryton: Njål Sparbo

Foldast ut

Musikken og teksten er skrevet av Magnar Åm (f. 1952). Verket ble skrevet i 1994 for sang, piano, oljetønne, cymbaler og cymbal-uro og er senere bearbeidet i flere versjoner, bl.a. med kor. I 2012 ble verket transkribert for bassbaryton og harpe.

Konsept, regi og koreografi: Sølvi Edvardsen

Lys: Sverre Randin
Bassbaryton: Njål Sparbo
Harpe: Ellen Sejersted Bødtker

En stor takk rettes til samarbeidspartnere, musikere og instruktører, til dem som var med i ressursgruppene etter visningene og til alle andre som har medvirket i dette stipendiatprosjektet. En spesiell takk rettes til hovedveileder Henrik Hellstenius, biveileder Anne Grete Eriksen, Master Trainer i Gyrotonic Jan de Miranda, psykolog og fysioterapeut Berit Heir Bunkan og billedkunstneren Bente Elisabeth Finserås for kreative, verdifulle og faglig funderte tilbakemeldinger gjennom hele prosjektet.