Norsk Aften
Den Gamle Logen, januar 1999
Njål Sparbo & Einar Røttingen
Plakaten er laget av Bente Elisabeth Finserås
-
Noen tanker om årets konsert - en Norsk Aften
Svaret handler om fornyelse. Om å drive seg selv igjennom motstanden.
I alle sanger ligger det et spesielt ønske, en lengsel, en drivkraft - ellers ville den ikke ha blitt skrevet. Og sangerens arbeide består i å bli stående i grenselandet mellom uvilje mot og vilje til å trenge inn i den enkelte sangs uttrykk. I grenselandet, for hvis man går for fort inn i sangen, finner man bare seg selv. (Og da må man starte forfra igjen ... )
Det viktigste er derfor å la arbeidet med en sang føre til en forandring av en selv, slik at man på konserten kan fremføre den som «min egen sang» - men med en litt «oppdatert» utgave av seg selv som utgangspunkt.
Dette blir 9. gang etter auladebuten i ë91. Nå har jeg sunget de fleste av de store sangsyklusene fra den romantiske tiden. Schubert. Schumann. Mahler. Grieg. Vaughan Williams. Mussorgsky.
Og denne gangen er mitt tema norsk samtid.
Naturligvis!
Njål Sparbo
To leveregler
En af de Regler man hyppigst har set
bringe den store Gevinst
er at man bør være forberedt
paa hvad man venter mindst.
En af de Regler som vidt og bredt
regnes for den høyest forrentede
er at man altid bør være
lidt uforberedt paa det ventede.
Tekst: Kumbel
Har du lyttet til elvene om natta?
Har du lyttet til elvene om natta?
Da taler de om andre ting.
De sildrer ingen latter over sandgrunnene,
nynner ingen sang om brune jentekropper
som sklir uti ved laugeplassen,
eller vide enger med spoveskrik,
eller sundmannen som ser på skyene
mens han ror.
De taler om andre ting.
Ting som er heimløse i dagene,
ting som er Aldri og ingen ord.
Lytter du lenge til elvene om natta, lenge,
er det til slutt som om sjelen gåtefullt
minnes sin framtid.
Tekst: Hans Børli
Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje, at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa,
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Tekst: Olav H. Hauge
«TORSOER» er siste nummer på programmet ...
... en «audiovisuell installasjon» om menneskelige tilstander og grunnleggende drivkrefter. Brystkassene er laget av håndlaget papir (fremstilt av lin, hamp, tulipaner, gull og ørkensand) av Bente Elisabeth Finserås ...
... hver brystkasse har en «stemme» laget av Njål Sparbo. Stemmene er spilt inn på bånd og avspilles simultant fra flere lydkilder ...
... brystkassene/stemmene er laget med utgangspunkt i et bestemt scenario og har farge, tekstur og klang etter hva slags uttrykk som etterstrebes...
... i de fleste kulturer knyttes følelseslivet til brystregionen og til stemmen. En «brynje» kan ha en beskyttende eller skjulende karakter , og den verner om vitale organer som innebærer forutsetningen for liv. Stemmen gir svært nyanserte signaler både om bevisste og ubevisste tilstander; klangfargen fastslår hvilken menneskelig følelse som uttrykkes - også uten bruk av ord - og tilfanget av lyder vil derfor kunne omfatte alt som kan frembringes av den menneskelige stemmen ...
... hensikten er ikke å uttrykke «det etterstrebede» å gripe fatt i selve følelsen av angst, hat, glede, sorg, desperasjon, ro, lyst, fortvilelse ...
OM KOMPONISTENE:
Fartein Valen (1887-1952) ble født i Stavanger. Foreldrene var misjonærer, og han tilbragte fem år av sin barndom på Madagaskar. Valen var utrustet med en spesiell lingvistisk begavelse. Han flyttet til Oslo for å studere språk og litteratur. I tillegg fikk han orgelundervisning og studerte komposisjon. Han tok organisteksamen i 1909, samme år som hans første komposisjon "Legende for piano" ble utgitt.
Valen studerte i Berlin fra 1909 til 1916, de to første årene ved musikkhøgskolen, deretter på egenhånd. Han fordypet seg i Bachs kontrapunkt og tok sikte på å utvikle en tilsvarende polyfoni basert på dissonanser istedenfor harmonisk progresjon. Opptatt som han var av å utvikle sin egen, dypt personlige stil, arbeidet Valen langsomt på denne tiden. Kun to verker; "Sonate for Klaver" og "Sonate for Violin og Klaver" ble komponert i denne perioden.
Fra returen til Norge i 1916, oppholdt Valen seg, med unntak av noen få besøk i Oslo og en kort tur til Italia i 1922, på familiegården i Valevåg ved Haugesund. På disse årene komponerte han bare to verk: "Ave Maria for sopran og orkester", som han arbeidet på fra 1917 til 1921, og "Klavertrio", som han var beskjeftiget med fra 1917-1924. Han studerte også Schönbergs tolvtone-teknikk, som ble introdusert i 1923. Men selv om hans atonale polyfoni har visse likhetstrekk, ser det ut til at Valen utviklet denne stilen ganske uavhengig av Schönberg.
Til tross for at tonespråket gjennomgikk visse forandringer senere i livet følte Valen i 1925, etter møysommelig å ha komponert fem verker i en periode på 15 år, at han hadde utviklet hovedbestanddelene til en helt egen stil. Etter å ha landet på denne i klavertrioen, begynte han å arbeide raskere. I løpet av de kommende årene komponerte han en rekke sanger, motetter for ulike vokale besetninger, en serie med ensatsige orkesterverker og verker for klaver og orgel.
I 1924 flyttet Valen til Oslo, hvor han tjente til livets opphold som pedagog og som inspektør ved Norsk Musikksamling på Universitetsbiblioteket fra 1927-1935. Han var en høyt skattet pedagog og hadde flere av Norges mest kjente komponister som elever. Hans aktelse som komponist økte, og da han fikk statens kunstnerlønn fra 1935 ble han i stand til å vie all sin tid til å komponere. I 1938 flyttet han tilbake til familiestedet i Valevåg. I årene som fulgte komponerte han sine symfonier og konserter, hvor hans atonale polyfoni og sterke uttrykk fikk utvikle seg videre.
Valen møtte betydelig motstand mesteparten av sitt liv. Med få unntak ble hans verker dårlig mottatt av kritikerne. De ble derfor sjelden fremført. Det var først i hans senere år at Valen oppnådde større anerkjennelse for sin musikk, med Valen-selskaper som ble opprettet i Norge og Storbritannia. Hans internasjonale gjennombrudd kom mot slutten av livet, nærmere bestemt i 1948, med fremførelse av "Sonetto di Michelanglo" i Amsterdam og fiolinkonserten i London. I dag er Valen en av de få norske komponistene med et internasjonalt navn.
Fartein Valen giftet seg aldri. Han var dypt religiøs, behersket ni språk og dyrket roser. Han døde i 1952, mens han arbeidet på sin femte symfoni.
Maj Sønstevold er født i Solefteå i Sverige i 1917. Hun studerte klaver med Sven Brandel og Gotfrid Boon i Stockholm, og jazz, improvisasjon og komposisjon med Billy Mayerl i London. Gjennom sitt ekteskap med komponisten Gunnar Sønstevold gjorde hun i 1945 nordmann av seg og har siden hatt sitt virke her som komponist og pedagog. I meget voksen alder dro hun med mann og to barn til Wien for at hele familien skulle studere ved Musikkakademiet. Der hadde hun Hanns Jelinek og Karl Schiske som lærere. I 1966 avla hun diplomeksamen i komposisjon og gjennomførte også Akademisches Hauptseminar.
Maj Sønstevold er en usedvanlig allsidig komponist, og hun kjennetegnes ved sine store kunnskaper om forskjellige stilarter. Hennes verker omfatter nær sagt alle stiler fra antikk til vårt århundres former som jazz, light music, tolvtoneteknikk og mer avantgardistiske former. En årsak til denne bredden kan være at hun har vært en meget benyttet komponist til teater, film, radio og fjernsyn, - hun har medvirket til over 50 ulike dramatiske produksjoner (11 av disse i samarbeid med sin mann) hvor de ulike stilarter har kledd handlingen.
Ellers omfatter hennes verkliste orkesterverker, kammer-musikk, sanger, viser, korverk og verker for soloinstru-menter (især for piano og harpe). Også i disse frittstående komposisjonene varierer hennes musikalske stil. Her finnes ren underholdningsmusikk og verk hvor det er benyttet nyere komposisjonsteknikker. Av hennes orkesterverker kan nevnes DEN GAMLE MAJORS FORUNDERLIGE DRØMMER, SØRLANDSSOMMER og FESTOUVERTURE. NEUN HAIKU for altstemme, fløyte og harpe, - komponert i temmelig streng tolvtonestil, fremhever seg blant hennes kammermusikk som et meget vakkert verk. Et klaververk som er karakteristisk for Maj Sønstevolds allsidighet er 11 POLYTONALE BLUES.
Maj Sønstevolds pedagogiske virke er også viktig å komme inn på. I årene 1971- 1985 var hun ansatt ved Institutt for Musikkvitendskap ved universitetet i Oslo, hvor hun har undervist i besifringsspill, instrumentasjon, kontrapunkt, partiturlesning, jazz, dramatisk musikk og repertoar-kunnskap. I den samme tiden var hun også ansatt som musikklærer i Norsk Rikskringkasting i tilknytning til utdannelsen av programingeniører og teknikere. Sammen med sin mann startet hun i 1974 Maj og Gunnar Sønstevold Musikkinstitutt i Rakkstad i Østfold, en skole som nå er overtatt av lokale myndigheter.
Maj Sønstevold døde i 1996.
Edvard Hagerup Bull. Svært få norske komponister er blitt forunt å få sine verker fremført i samtlige fem verdensdeler. I løpet av sitt 40-årige virke som komponist har Edvard Hagerup Bull oppnådd dette, kanskje uten at vi her hjemme på berget helt har oppfattet det. Hans verker står på repertoaret til fremtredende dirigenter, orkestre og kammermusikkensembler. Spesielt i Tyskland og Frankrike har han mange fremførelser å vise til i sin karriere.
Edvard Hagerup Bull ble født i Bergen i 1922. Han tok organist-eksamen ved Musikkonservatoriet i Oslo før han i 1947 satte kursen mot Paris. Han studerte i fem år i Darius Milhaud og Olivier Messiaens mesterklasser ved Conservatoire National Supérieur de Musique, som han avsluttet med "Prix de Composition" i 1952. Fra 1963 til nå har han også bodd der, - noe som har fått norske musikologer til å trekke den slutning at han er sterkt påvirket av fransk musikk. Dette reserverer komponisten selv seg kraftig imot, -bl.a. ved å henvise til to meget viktige studieår, med tysk stats- stipendium, ved Musikkhøgskolen i Berlin under Boris Blacher og Schönberg-eleven Josef Rufer. Det kunne derfor være interessant å se hva man i Frankrike mener om Hagerup Bulls kompositoriske stil. Allerede i 1947 utbrøt Jean Rivier (som virket som professor i Milhauds fravær): "Det er merkverdig, De er ikke influert av noen ting!" Og for å sitere Milhaud selv (1953): "Han var en av mine mest strålende begavede elever. Han har en sann personlighet i sine komposisjoner og en solid musikalitet." Oppfatningen av Hagerup Bull som en meget særpreget og original komponist er fortsatt fremtredende, noe som bl.a. fremgår av en omtale i det amerikanske platetidsskriftet FANFARE av hans siste plate: "... Before I heard this record, I thought that there just couldn't be a way of putting together orchestral music substantially different from the hundreds of ways I had already heard. I was quite wrong."
Verklisten på ca 60 opus omfatter to operaer, 31 orkesterverk (hvorav 6 symfonier), kammermusikk og vokalverker. Hans Fløyte-konsert og 5te Symfoni er skrevet på bestilling av det Franske Kulturministerium, - en ære som så og si aldri blir andre enn franske statsborgere til del. Som eneste nålevende nordiske komponist har han en rekke orkester- og kammermusikkverker utgitt i Frankrike på de fem Parisforlagene Transatlantiques, Billaudot, Edition Francaise de Musique, Choudens og Amphion. Han har også i de senere år hatt flere utgivelser på Norsk Musikforlag.
Skal man forsøke seg på en karakteristikk av Hagerup Bulls musikk bør man vokte seg for å putte den inn i en "isme". At den er meget særpreget og tidløs har vært fastslått av flere av sentraleuropas fremste musikologer. En stil som er noe helt for seg selv i et fritonalt tonespråk med stor rytmisk kompleksitet, hvor dynamiske og uttrykksmessige kontraster gjerne skifter fra tone til tone, gjør at denne musikken er meget krevende både å lytte til og, - ikke minst, å spille. Med det nivå vi nå har blant våre musikere burde tiden være moden til at denne komponisten også kommer på repertoaret her hjemme.
Antonio Bibalo ble født i Trieste i Italia 1922. Han ble utdannet pianist i fødebyen og tok diplomeksamen ved konservatoriet der i 1946. I 1953 kom han til London, hvor han fortsatte sine musikkstudier, med hovedvekt på komposisjon. Avgjørende betydning for hans musikalske utvikling fikk Elisabeth Lutyens, en pioner for tolvtonemusikken i England og en fremragende pedagog. Etter studiene med Lutyens har Bibalo komponert i en fri tolvtone-stil. Sommeren 1956 kom Bibalo på ferie til Larvik. Der slo han seg ned, og er blitt boende. Han ble norsk statsborger i 1967.
Bibalo har en stor og allsidig produksjon. Han har en utviklet sans for dramatisk musikk, og en viktig del av hans verker er skrevet for scenen; operaer og balletter. Sitt internasjonale gjennombrudd hadde han med operaen "The smile at the foot of the ladder"(1958/62), etter Henry Millers roman. Uroppførelsen i Hamburg i 1965 ble en suksess. Enda større suksess ble operaen "Frøken Julie" (1975), etter Strindbergs drama. For Kieleroperaen skrev Bibalo operaen "Gjengangere"(1981) etter Ibsens skuespill. Hans foreløpig siste opera, "Macbeth", ble urfremført ved Den Norske Opera under ISCM Verdensmusikkdagene i Oslo, september 1990.
Bibalos øvrige produksjon er for en stor del ren instrumentalmusikk. Vi kan nevne to klaverkonserter og to symfonier. For hans eget instrument, klaveret, finnes flere sonater og en suite. Av kammermusikk bl.a. "Autunnale"(1968), "The Savage"(1982/83), 2 blåsekvintetter og en strykekvartett.
Bibalos betydning for vårt lands musikkliv er stor, først og fremst fordi han har tilført det norske repertoar betydelige scenemusikalsker verker, men også fordi han representerer en universell men dypt personlig stil ubundet av stilistiske moteretninger. For denne innsatsen ble han i 1991 slått til Ridder av St. Olav 1 klasse. Han mottok Lindemanprisen i 1992.
Arne Nordheim (født i Larvik 20/6 1931) har i over 30 år vært en av de mest fremtredende skikkelser i norsk musikkliv, hvor han er kjent som en svært god stifinner. Men han er ikke bare komponist. Han var i mange år en ledende musikkritiker, han har vært en særdeles effektiv formann i ulike komponistorganisasjoner og har vært medlem av Norsk Kulturråd. Han har mottatt alle priser og æresbevisninger som kan tildeles en norsk komponist, og han bebor Statens æresbolig for kunstnere, Grotten.
Han studerte orgel, klaver og musikkteori under Norges beste lærere ved Musikkonservatoriet i Oslo i årene 1948-51. Hans første fremtreden som komponist fant sted i 1954 med "Essay" for strykekvarttett ved Ung Nordisk Musikkfest i Stockholm. I dag anser han imidlertid Strykekvartett 1956 som sitt opus 1.
Nordheim har skrevet verker i de fleste genre, men hans viktigste instrument er utvilsomt orkesteret. De tidlige orkesterverkene, som "Aftonland" (1957) for sopran og kammerensemble, "Canzona" (1960) og "Epitaffio" (1963) er alle inspirert av den tids søken etter ny klang i tradisjonelle instrumenter, selv om sistnevnte også benytter eletronikk på tape. Nordheim var svært opptatt av elektronikk i en periode, hvor rent elektroniske verk, som "Solitaire", kom side om side med verker hvor elektronikk ble blandet med slagverk eller andre instrumenter. I en periode skrev han også mye for teater, radio, TV og ballett, hvor han eksperimenterte og sprengte grenser mens arbeidet skred frem.
I 1968 ble han tildelt Nordisk Råds Musikkpris for "Eco" for sopran, to kor og orkester. Verket markerer begynnelsen på en ny utvikling, hvor Nordheim nå visste hvordan han kunne elektrofonis-klingene lyder fra vanlige instrumenter. Han la også nå de krasse klangene bak seg.
Gjennom de siste tre decennier har han skrevet verker på bestilling fra hele verden: Greening (1973) til Zubin Metha og Los Angeles Symphony Orchestra; balletten Stormen (1979) for Schwezinger Festival i Tyskland; cellokonserten Tenebrae (1980) til Mstislav Rostropovitsj; Aurora (1983) til vokalgruppen Electric Phoenix og orkesterverket Magma (1988) til Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Av andre stroe verk kan nevnes Wirklicher Wald for sopran, cello, kor og orkester (1983), bestilt til 100-års jubileet for Musikkonservatoriet i Oslo og Boomerang (1985) for obo og kammerorkester til Det Norske Kammerorkester. I 1994 ble det musikkfdramatiske verket Draumkvædet urfremført ved Det Norske Teatret som en del av det offisielle kulturprogrammet til De Olympiske Leker på Lillehammer. Hans nyeste verk, en fiolinkonsert tilegnet Arve Tellefsen, som urfremførte den med Oslo Filharmonien i februar 1997. Senere i vår blir hans store bestillingsverk til 1000-årsjubileet for Trondheim urfremført i Nidarosdomen.
Terje Bjørklund er født i Narvik i 1945. Etter å ha tatt magistergraden i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (1971) studerte han komposisjon med Finn Mortensen ved Norges Musikkhøgskole (1971-73). Siden 1973 har han vært ansatt ved Trøndelag Musikkonservatorium, hvor han i dag er førsteamanuensis med fagene komposisjon og teori. I 1979 startet han jazzlinjen ved konservatoriet.
Bjørklund var aktiv jazzpianist frem til ca 1980. Sine erfaringer har han videreformidlet i læreboken "Modern Jazz Improvisation" (1983). For sin innsats i norsk jazzliv ble han tildelt Norsk Jazzforbunds høyeste utmerkelse, Buddy-statuetten, i 1983.
Siden 1980 har Terje Bjørklund prioritert komponering og hovedsaklig orientert seg mot den seriøse kunstmusikken. I mange av hans verker er harmonikken et bærende element. Måten akkorder og klanger nyanseres på kan gi assosiasjoner til moderne jazz. Bjørklund har skrevet en rekke bestillingsverker for kor, orkester og ulike solo og kammermusikkbesetninger. Spesielt har han vist forkjærlighet for strykerne, noe som henger sammen med det rike strykermiljøet i Trondheim.
"Sarek" for strykeorkester fikk i 1992 følgende omtale i det anerkjente amerikanske platetidsskriftet "Fanfare": "Denne musikken har lyriske partier som tar pusten fra deg - og den sterke melodiske profileringen låter som oppdatert Grieg." Av hans øvrige verker kan nevnes "Moréne" for symfoniorkester, "Magnificat" for sangsolister, kor og orkester, kammerverkene "Per la strada" og "Preluminado" for fiolin samt Sonate for cello og klaver ("Lumino"). Han har også komponert kammeroperaen "Frøken Victoria" inspirert av Knut Hamsuns vakre "Victoria".
Bjørklunds musikk ble presentert under LOOC-festivalen "Olympic Winterland" i Tokyo i april 1993. For tiden arbeider han med et bestillingsverk for et av verdens ledende kammerensembler, The Chilingirian String Quartet, London.
Terje Bjørklund var festspillkomponist ved Festspillene i Nord-Norge 1993.
Ragnar Söderlind (1945) fremstod som et komposisjonstalent av de mer sjeldne da han, ikke fylt 19 år gammel, fikk fremført orkesterverket "Jølsterslått" op. 2. Allerede den gang imponerte han med utsøkt orkesterbehandling og et godt tak på det musikalske håndverk. 30 år senere kan han vise til over
seksti opus. Blandt disse ruver fem symfonier, en fiolin og en cellokonsert, ballettene "Hedda Gabler" (Ibsen), "Kristin Lavransdatter" (Undset) og "Victoria" Hamsun), operaene "Esther og den blå ro" (Obstfelder) og "Rose og Ravn" (Knut J. Moe) og en rekke orkester- og vokalverk. Få, men tsøkte, kammermusikkverker gir produksjonen bredde og bekrefter det kvalitetsstempel som etterhvert knytter seg til navnet Söderlind.
Da den unge komponisten staket ut sin kurs på midten av 60-tallet, dominerte avantgardemusikken komposisjonsmiljøet i Norge. Elektronisk musikk, seriell musikk, klangstil og aleatorikk syntes å være løsen for en ung komponist med fremtid. Tonalitet og treklanger var fortsatt bannlyst i de toneangivende kretser, men Söderlind våget å stå frem med en annen estetikk. Han ble kalt "nyromantiker" fordi han som en av de første valgte å gripe til musikalske virkemidler fra århundreskiftet. Han inkorporerte fordums stilteknikker og fornyet dem i lys av avantgardekomponistenrs klanglige erfaringsverden.
Det symfoniske diktet "Rokkomborre" 1967 ble Söderlinds gjennombrudd som symfoniker. Fjellet Rokkomborre og den nordnorske natur er inspirasjonskilden til dette korte og musikalsk presise verk. De store kontraster, de hurtige skiftninger og det spesielle lys de karakteristiske motivene settes under i løpet av verkets gang,kan forklares utfra disse naturinntrykk. Samtidig er den klart gjennomtenkte utnyttelse og fargelegging av motivstoffet til stor glede for lytteren.
Det symfoniske diktet "Polaris" 1968-70 er en videreutvikling av naturskildringsteknikken. Her forsterkes den billedlige fremstilling av følelser og naturopplevelser. Men Söderlind hadde satt seg som mål å være mer enn en romantisk landskapsmaler. For å kunne kommunisere med et større publikum hadde han valgt å bryte ut av den isolasjon samtidsmusikken hadde påført seg selv. Samtidig ville han at musikken skulle gjenspeile tiden, vekke til samtidsengasjement. Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia og krigen i Biafra i 1968 var utgangspunktet for "Trauermusik". Da den norske stat gjennom en stortingsbeslutning vedtok kraftutbyggningen av Altaelven i Finnmark på tvers av samenes ønske, følte Söderlind igjen behov for å protestere. Denne gangen ble protesten rettet mot det norske storsamfunn som valgte å ignorere en minoritetsgruppe, samtidig som det forgrep seg på en sensibel natur og en utsatt kultur.
Symfoni nr. 2 (1980) preges av storslagne naturbilder, og i dette miljøet foregår kampen mellom de gode og onde krefter. En samisk joik utvikles til en patriotisk kamphymne, men verket dør likevel ut i resignasjon og håpløshet. De allmenmenneskelige og emosjonelle virkemidler komponisten tar i bruk, overflødiggjør ytterlige tekstkommentarer.
Söderlinds virtuose instrumentasjonsteknikk og hans klare legning og interesse for programmatiske virkemidler har på en naturlig måte ført ham i retning av det sceniske, men uten at musikken har mistet sitt symfoniske preg. Dette kommer særlig frem i operaene hvor "Esther og den blå ro" er som en scenisk symfoni og ballettene hvor blandt annet "Hedda Gabler" er betegnet som et koreografisk symfonisk dikt.
Til gjengjeld er den tredje symfonien (1984) nesten for en operastudie å regne. Tekstene i Arthur Rimbauds diktsamling "Les Illuminations" danner utgangspunktet for symfoniens fem satser og synges vekselsvis av en sopran og en baryton. Innføringen av sangstemmer har forsterket "melodien" som verkets bærende element. Rimbauds diktsamling preges av store kontraster med rike muligheter til variert og detaljert teksfortolkning. Det er nettopp dette som synes å ha tiltalt Söderlind. For å skape symfonisk enhet mellom de enkelte emosjoner og stemninger, har Söderlind både tatt i bruk filmatisk teknikk og en musikalsk forvandlingsteknikk, ikke ulik den man finner hos Alban Berg. Med virtuos hånd understrekes det tonemaleriske med de klangkombinasjoner et stort symfoniorkester kan bidra med.
Söderlinds fjerde symfoni, bestilt av Oslo Filharmoniske Orkester, ble skrevet i 1990 og urfremført i 1992. Av andre nyere verk kan nevnes en cello-konsert og balletten "Livets dans" basert på Edvard Munchs kunst. Sistnevnte var en bestilling fra Den Norske Opera i forbindelse med kulturprogrammet under OL på Lillehammer 1994. Symfoni nr. 5 er en bestilling til Festspillene i Bergen, der Söderlind er festspillkomponist i 1995.
Som komponist er Söderlind for det meste autodidakt. Han har imidlertid studert kontrapunkt med Conrad Baden (1965-66) og komposisjon ved Sibeliusakademiet i Helsinki (1967-68) med Erik Bergman og Joonas Kokkonen som lærere.
I 1976 mottok han sitt diplom i dirigering ved Norges Musikkhøgskole. Han har skrevet bestillingsverk til neste alle større musikkinstitusjoner i Norge, som Den Norske Opera og Festspillene i Bergen. Han har mottatt flere bestillinger fra Oslo Filharmoniske Orkester og fra institutsjoner i utlandet.
Magnar Åm er født i 1952 i Trondheim. Han er utdannet organist og kantor ved Bergen Musikkonservatorium og har studert komposisjon med Ketil Hvoslef i Bergen og Ingvar Lidholm ved Musikhögskolan i Stockholm.
Magnar Åm debuterte som organist i 1971. Sitt gjennombrudd som komponist fikk han med verket Bøn (1972) for strykere, kor og sopransolist. Han er komponist på heltid, nå bosatt i Volda, der han også arbeider med barne- og ungdomskor. Han har Statens Garantiinntekt.
Mye av Magnar Åms musikk er kjennetegnet av en polyfon, fritt dissonerende eller fri-tonal stil, med et fortettet ekspressivt og samtidig asketisk, innadvent tonespråk. Melodisk og eksperimentelt arbeid går side om side, og de musikalske elementenes bevegelser i det konkrete, tredimensjonale rom har spilt en stadig viktigere rolle. I den senere tid har han også, i søken etter en mer ideell formidling av musikkens energi-budskap, latt verkene inneholde elementer som sprenger tilvante konsertritualer. Eksempler er Burfugls draum - et multimedia- verk, der korgrupper stadig stryker forbi publikum i ulike retninger, mens de bærer sine klanger med seg, på en stol - "visuell konsert", ikke helt blottet for komikk, for mimer, lydbånd og fire instrumentalister (med tekst av Torun Lian), kammerverket fritt fram - der musikerne ennå ikke er kommet i det stykket begynner, Tonebad - et mulitmedia-opplevelsesrom for én person om gangen (timebestilling!), med tekst av Liv Holtskog og visuelle installasjoner av Astri Eidseth Rygh, samt hans musikalske spegelbilde - et langsiktig improvisasjonsprosjekt der lyttere kan komme til komponisten og få et pianostykke på direkten tilegnet seg, inspirert av dem selv og deres egen utstråling der og da. Selv sier han:
"Tid og rom strukturert som musikk er ein ypperleg reiskap for den som søker å bevisstgjere den djupaste essensen i og meininga med seg sjølv, enten ein skaper, framfører eller lyttar. Men behaget ved å la ting bli ein vane er eit freistande slør og eit hinder i all søking, også her. Difor ser eg det sjølvsagt som ei oppgåve å pirke i gamle musikkformidlingsmåtar både tidt og ofte, - dels for å vekke, dels for å finne fram til nye ritual som betre kan styrke musikkens djupare funksjonar."
Magnar Åms produksjon spenner fra vokal- og kammermusikk via elektro-akustisk musikk til store orkesterverk og multi-media. Av hans senere ting kan nevnes punkt null (1979-83), symfonien min klode, mi sjel (1982), klavertrioen Fritonale samtalar (1986), orkesterverkene lyfter me som ein (1986), tidlaus energi (1991), og let båten gli stille ut (1989) - som samlet danner symfonien nærare no, og oratoriet ... og livet (1990), som er identisk med musikken til Pilegrimsspillet, skrevet til Nidarosdomen i Trondheim.
Morten Gaathaug (1955) har utdannelse i klaverpedagogikk og musikkteori fra Barratt-Dues Musikkinstitutt, hvor han studerte komposisjon med Johan Kvandal, kontrapunkt med Olve Borgir og klaver med Kari Edgren Gierløff. 1981-82 tilbragte han ved Musikkhøyskolen i Bratislava på tsjekkisk statsstipendium. Her mottok han uvurderlige kunnskaper fra lærere som Eva Fischerova og Vladimir Bokes. Under dette oppholdet ble hans første strykekvartett urfremført på slovakisk radio. Siden da har han studert musikkvitenskap ved universitetet i Oslo og hatt videre klaverstudier med Hanna-Marie Weydahl og Jens Harald Bratlie.
Selv om han har tatt noen inspirerende kurs med avantgarde komponister som Brian Ferneyhough og Boguslaw Schäffer, har Gaathaug valgt sin egen vei som komponist. Hans musikk vitner om klokkertro tonalitet som et anvendelig samtidsidiom, og han definerer seg selv klart som romantiker. Hans melodiske og flytende stil viser at han har lært mye av dem som tidligere i vårt århundre opptrådte som "oppryddere" av det tonale idiom. Deres innflytelse viser seg klart i verker som Gaathaugs "Sonate for fløyte og piano", op. 13 (1980), "Under lindetreet", op. 18 (1984) og "Suite Chevaleresque", op.35 (1987). Dette utelukker imidlertid ikke at han kan komponere i et mer modernistisk tonespråk når det måtte passe, som i "Initium", op.26 (1984), "Fugler i min natt", op.32 (1986) eller "En overlevende fra Darmstadt", op.27 (1984). Hans beste verker er kanskje å finne et sted mellom disse ytterpunktene.
Morten Gaathaug har vært styremedlem i Ny Musikk. Når han ikke komponerer underviser han i piano. I mange år var han musikkritiker i "Drammens Tidende & Buskeruds Blad". Fra 1984 til 1990 var han frilans musikkritiker i "Aftenposten". Han har også arrangert en rekke konserter med egne og andres verker.
Kilde - komponistbiografiene: Norsk Musikkinformasjon.