<%@LANGUAGE="JAVASCRIPT" CODEPAGE="65001"%> Njål Sparbo

NY CD-UTGIVELSE:
NORSKE SANGER - II

 

HCD 2911

Cover HCD 2911

EI NATT PÅ JORDA

EIT ORATORIUM

Musikk avKjell Habbestad
Tekst avPaal-Helge Haugen

Njål Sparbo - barytonsolist

Solistkvartett:
Kristin Kjølberg
Birte Myhrstad
Pål Rullestad
Ole Hermod Henriksen

Gli Scapoli og kvinnestemmer fra Oslo Filharmoniens kammerkor
Korinstruksjon: Reza Aghamir

Litauen Nasjonale Symfoniorkester -
Terje Mikkelsen
- dirigent

HEMERA - HCD 2911
Produsenter: Kjell Habbestad og Terje Mikkelsen
Lyd: Arne Akselberg / Pro Musica
Utgitt av HEMERA, Norsk Komponistforening
Samlet spilletid 1:50:14

INNHOLD:

PROLOG
Prolog
Sjå lyset kverv og mørkret sig

FYRSTE TIMEN
Eg er ein vanleg mann
Vi er deg nær, vår bror
Vi har dei same såre føter
Vi drøymer med, vår bror
Det svidde auga nektar sjå
Men under dette veks ein hunger

ANDRE TIMEN
Nordan ifraa
Hans sjæl skjelv i honom
Inga råd har eg
Daa skal du tala laagmælt

TRIDJE TIMEN
Eg kjenner mørkret strøyme inn
Det ropar frå oska
Ja, men sjå meg her eg står
Gå inn i mørkret
Ein lut av mørkret
Er vondskapen gamal som verden

FJORDE TIMEN
Eg vågar ikkje løfte augo mine opp
Han vekkjer skuggarne
Kan eg be om rettferd
Landet folna og visna
Har eg hender å be med?
Kva kan vi så gjere?
Ennå lid det ikkje mot morgon

FEMTE TIMEN
Liksom flaksande fuglar
Kven stryk bort våre brot
Vi er som halm
Som halm er vi

SETTE TIMEN
Vi såg dei kome
Og det kom andre dagar
Dei skrik paa gatorne
Og mørkret strøymde ut
Dei slagtar born i dalarne
Nå er ikkje ord lenger til

SJUANDE TIMEN
Vare deg, bror
Her er vi, dei etterletne
Sæl er den som varar si hand
Barn av våre barn
Men myrker skal ikkje
Brør og søstrer
Kom ei nedbøygd sjel i møte
La dei kome til oss
Og myrker skal ikkje
Forpinte jord
Og myrker skal ikkje

ÅTTANDE TIMEN
Med andletet mot morgonen
Um kvelden, sjaa då er det redsla
Vi bed for det som skal kome
Vi bed om dette
Vi bed om fred og framtid
Fred! Fred for fjerr og nær!
Fred er det vi ropar etter
Raad or!
Eg vil stå opp

EPILOG
Nå ris den gamle sol
Epilog

 

Paal-Helge Haugens tekst til Ei natt på jorda må heile tida lesast ut frå det den er, nemleg ein oratorie-tekst. Utgangspunktet for ei slik lesing ligg i dei to koralane som opnar og avsluttar verket. Dei er forma som speglar av kvarandre, både metrisk og innhaldsmessig. Slik får den første og siste linja i oratoriet same metriske form, men spegelvendt innhald: "Sjå lyset kverv og mørkret sig" blir vendt til "Det låge støvet skin som gull". Den første viser til solnedgang, den andre til solgryet, for dette handlar, som tittelen seier, om ei natt.

Dermed handlar det også om ei nedstigning, ei litterær form vi kjenner frå kjelder som Jobs bok, Divina Commedia og Draumkvedet, men kanskje primært frå pasjonsforteljinga. Ei slik forteljing har eit markert skilje mellom "oppe" og "nede", og det høyrer visse faste bilete til den positive, øvre verda, og til den negative eller tømte nedre verda. I tillegg har nedstigningsforteljinga eit fast forløp, der ein startar oppe, går ned til botn, og vender attende med eit "bytte" i form av ord, frigjevne fangar eller ny innsikt.

I Ei natt på jorda stig vi lenger og lenger ned like til vendepunktet kjem i mellom den sjette og sjuande timen. Det resitativet som representerer botnen slår fast: "Nå er ikkje ord lenger til". Frå dette punktet går det oppover, frå Jesajatekstens forsikring om at "myrker skal ikkje verta verande" til lovnaden om "fred for fjerr og nær". Og i løpet av nedstigninga går vi også gjennom dei arketypiske bileta på oppe og nede. Oppe er det restar av sol, og tilsist ein ny soloppgang. Det er også restar av eit fellesskap, og minnet om eit land og ein heim som vart øydelagt av krig. I oppstigninga blir dette fellesskapet sett inn på ny, og krigen blir avløyst av omfattande fredslovnader. Endå viktigare er bileta av hagar og marker som ber frukt, av flygande frø og mandeltre i blomst. Dette er paradisbilete. Fredshelsinga over gater og arbeid, teiknar også opp byen som ein mogeleg harmoni.

I forhold til dette framstår den nedre delen av bileta som parodiar, det vil seia som dei tomme motsetnadane til dei positive bileta. Fellesskapet er blitt krig og mord, husa til ruinar, markene til oske, fertilitet til slakt av barn, syn og høyrsle til blindskap og dauvskap. Det er ikkje mange ord frå det dogmatisk-teologiske vokabularet i dette oratoriet. Men i biletspråket ligg heile det bibelske forløpet frå Eden gjennom fallet og til ei ny jord.

Ordløysa nederst peikar på den viktigaste problematikken i Ei natt på jorda, nemleg forholdet til språket. Her kjem også forholdet mellom den strenge, tradisjonelle forma og den moderne poeten klårast til syne. I begge koralane blir det vist til ord og tale. I opningskoralen er det tale om "ljod frå alle tunger", som kjem saman med natta. Men orda sviktar, og "tanken er forvilla fugl". I tilbakeblikket i den siste koralen, heiter det: "Det var ei natt i livet/ der vi fann ord og såg vår skuld".

Når vi så ser på aktørane, er dei ulike også i språkleg forstand. Koret har fått dei mest monumentale tekstane, nemleg koralane og Jesaja-sitata. Dette er biletrike tekstar med stor autoritet. Kvartetten kjem i ei mellomstilling, der er språket meir moderat enn i bibelsitata, men ikkje så vaklande som hos forteljaren. Det er kvartetten som får framføra den storslegne fredshelsinga. Forteljarens rolle er derimot å gå mot det språklege nullpunktet som også er vendepunktet, der han slår fast at ord ikkje er til lenger, og deretter listar opp dei tradisjonelle inferno-bileta: ruinar, oske og øydemark. Det lyder som eit ekko frå modernismens pionerar.

Men den språklege problematikken blir introdusert alt i det første resitativet: "Eg har ei broti røyst / Ein tanke som går vill". Forteljaren "leitar etter ord", "trivla etter ord / Mens sjela kryp i mold og jord", "eg talar med munnen kjøvd".

Den individuelle røysta går mot ordløyse og tagnad. Og etter vendepunktet, blir resitativets "eg" til eit "vi". Vendepunktet kjem etter stilla i det største mørket (her er det freistande å tenkja på at J. S. Bach markerer Kristi død med ein pause i Matteuspasjonen), der eg-et vender seg til andre, nemleg "barn av våre barn".

Det er ei både parallell og kontrasterande utvikling i Jesaja-tekstane. Det parallelle ligg i utviklinga frå skumring, gjennom bekmørke og til nytt lys. Når forteljaren trivlar etter ord, er det opp mot Jesajatekstens myndige formulering: "Daa skal du tala laagmælt frå jordi / og fraa moldi skal du mulla fram ordi dine". Når forteljaren manglar ord og bilete, har Jesaja-teksten ord til dei realitetane han ikkje greier å skildra: "Dei slagtar born i dalarne, i skorter og skar". Og nettopp her ligg kontrasten. Jesaja har ord, medan den moderne diktaren ikkje har det. Di djupare poeten stig ned i verbal avmakt, di klårare og tydelegare lyder bibelteksten. Skilnaden på dei to tekst-nivåa er også markert ved at Haugen har teke i bruk den eldste nynorsk-omsetjinga, den som kom i 1921 ("fyrebelsbibelen").

Dette er ei form for tilsikta ironi frå Haugens side: Den meir enn to tusen år gamle teksten har meir treffande skildringar av dagens realitetar enn vi sjølv har. Montasjen er gjort slik at det blir rom både for økologiske katastrofar ("tømd, ja uttømd vart jordi") og moderne krigføring ("dalarne er fylte med stridsvogner"). På den andre sida er det minimalt med tilvisingar til moderne teknologisk vokabular.

Ein kunne såleis tru at Haugen opphever seg sjølv som modernistisk poet i denne teksten. Men då gløymer ein to viktige ting. For det første at det er ein kjent modernistisk teknikk å kritisera samtida gjennom eit eldre språk, det ser vi både hos T. S. Eliot og Georg Johannesen. For det andre er det jo Haugen sjølv som har laga montasjen av Jesaja-tekstar, og vi tek heilt i miss om vi identifiserer forfattaren med forteljaren, og ikkje med heile verket.

Verket som heilskap framstår nettopp som ein samtale mellom ein svært gammal tekst (og like gamle musikalske tradisjonar), ei tradisjonell, om enn yngre oratorieform med rom for dramatiske motsetnader, og ein heilt nåtidig problematikk, der det modernistiske metaspråket er det tydelegaste kjenneteiknet. At den mest moderne røysta er den som "trivlar" mest etter ord, syner kor langt inn i nærkampen med oratorieforma Haugen har gått. Frå forteljarens synsstad er dette ein tekst etter Johannes Døyparens hjarta: Jesaja skal veksa, forteljarens røyst og rolle skal minka.

Eit spennande, men svært omfattande spørsmål er korleis dette verket står i høve til Haugens forfattarskap som heilskap. I første omgang synest denne teksten å skilja seg ut frå ein forfattarskap som frå første stund har brote med etablerte førebilete og søkt stadig nye former. I denne teksten er det stor lojalitet mot oratorieforma. Men i neste omgang kan ein festa seg ved andre linjer i forfattarskapen. Haugen har nemleg alltid oppsøkt andre tekstar og spela si røyst ut mot dei. Det starta med gjendiktingar av austleg poesi, og det heldt fram med lån frå så ulike tekstar som moderne kriminal-litteratur, pop-tekstar og gamle haugianske andaktsbøker. Dialogen med andre kunstformer omfattar for hans del ikkje berre musikk, men også biletkunst. Det nye i denne teksten er ikkje bruken av eldre tekstar, men at desse tekstane får så autoritativ plass.

Grunnleggjande i Haugens poesi er den sterke tidskjensla, som slår dobbelt ut. På den eine sida må alt haldast fast i sansinga slik det er akkurat no, akkurat her. På den andre sida smuldrar slike sansingar opp: når ein kjem nær det konkrete, blir det teke av tida og forgår. På denne bakgrunnen får sluttlinja dobbelt tyding. Når "Det låge støvet skin som gull", blir det halde fast at det menneskelege er støv, og er avhengig av både sollys og poesiens lys for å oppfylla ei anna linje frå sluttkoralen: "eit menneske er meir enn mold". Det er nettopp støv og gull, mold og meir enn mold denne forfattarskapen handlar om.

Jan Inge Sørbø

EI NATT PÅ JORDA

er et helaftens oratorium for barytonsolist, solistkvartett (sopran, alt, tenor, bass) kor og orkester. Forfatteren Paal-Helge Haugen har blandet sine egne tekster med fritt sammensatte sitater fra profeten Jesajas bok, som består av profetier og visjoner om undergang og frelse. Det fascinerende og tankevekkende i denne sammenstillingen er at de mer enn 2700 år gamle Jesaja-tekstene ikke har mistet noe av sin aktualitet. Det kan virke nedslående, men det store tidsspennet gir samtidig dagens mennesker et framtidshåp, slik det også virket for jødefolket i sin tid.

Oratoriet begynner med at sorgtyngede og krigsherjede mennesker søker sammen når mørket faller på. Krig, bombeangrep og drap har rammet hardt. En mann stiger fram og påtar seg å føre den fortvilte skare ut av mørket. Som forteller setter han ord på det alle har opplevd. På denne måten forsøker menneskene å mestre det redselsfulle de har opplevd.

Det blir først en reise mot nullpunktet. Men når natten er på sitt mørkeste og håpløsheten er størst, er det likevel en strime av lys. Oratoriet toner ut med en fredsinvokasjon, en bønn og en tro på morgendagen og en jord uten krigens redsler.

Oratioret er formet som en bue, som en U-form. Tekstlig sett går handlingen fra lys til mørke og tilbake til lys. Det har gitt Habbestad inspirasjon til å benytte U-formen både på et makro- og mikro-plan. Verket begynner og slutter med en koral som rammer inn hele handlingen. I tråd med innholdet har Habbestad bygget koralen på det karakteristiske U-motivet i koralen "Aus tiefer Not"; en fallende og stigende kvint etterfulgt av stigende liten sekund.

Hele koralen er bygget på dette intervallmessige grunnlag. Annen linje, som repeteres i oktaven, er tilnærmelsesvis første linje i omvending, og koralen har som helhet fått formen ABB1A.

Sluttkoralen er en retrograd (baklengs) utgave av åpningskoralen. Krepsingen er ikke ført helt mekanisk, men har fått undergå en viss melodisk/estetisk vurdering. Dette har medført forandringer (til andre akkordtoner) på tonene merket med x:

De to koralene kan minne noe om Egil Hovlands tolvtonekoraler, som mer er preget av vandrende tonalitet enn av ortodoks tolvtoneteknikk. Habbestad skaper sin form for vandrende tonalitet gjennom hyppig bruk av kvintintervaller. Modulasjonene skjer ved at kvintene melodisk legges i et mediantisk forhold til hverandre.

Det er ikke bare melodistoffet som benyttes i den musikalske utvikling. Harmoniene og akkordprogresjonene er vel så viktige byggestener i oratoriet. Man kan nesten betrakte verket som en slags monumental chaconne. Forskjellen fra den tradisjonelle chaconne-formen er at Habbestad behandler koralens akkorder som en harmonisk rekke. Den enkelte harmonis progresjonshastighet kan variere. Både akkordvekslingen og kompleksiteten av den enkelte harmoni benyttes som et spenningsdannende element.

For å gi en illusjon av "ei natt på jord" har Habbestad inndelt de enkelte deler av oratoriet som en åtte timers natt. Veien fra lys til det ytterste mørke tar fire "timer". Mot slutten av den fjerde time er handlingen kommet til et vendepunkt. "Kva kan vi så gjere? Er dette ei natt utan ende?" synger kvartetten på åpningskoralens melodi. Veien tilbake til lyset innledes. Oratoriets andre del, som begynner med sats 28, "Vi er som halm", er formet som en speilvending av første del. Habbestad forlater åpningskoralen som musikalsk materiale og går gradvis over til å benytte tematisk og harmonisk materiale fra den koralen som skal avslutte verket. I de første satsene av andre del er begge koralene harmonisk til stede. Habbestad beskriver framgangsmåten som en i fotografisk forstand dobbeleksponering av koralene (original og speilvendt). Det klanglige resultatet er en flertonalitet som i denne sammenhengen benyttes bevisst for å understreke den menneskelige fortvilelse i teksten. Verkets dramatiske vendepunkt nås i slutten av sats 35, "Nå er ikkje ord lenger til". Da har flokken av krigsherjede mennesker fått bearbeidet inntrykkene av den grusomhet de har opplevd og delt med hverandre. Langsomt vokser morgenen og håpet fram i Haugens tekst, og som en understrekning av dette, blir harmoniene klarere og åpnere. Det lysner av dag, og korsatsene blir både lysere og høyere.

En av de krigsrammede har påtatt seg oppgaven å være et talerør for de andre. Hans tale er formet som resitativer. Det er et stort spenn i melodikken, som hele tiden følger koralens U-form. De store gestiske og dynamiske bevegelser i melodien, samt valget av baryton-solist til å utføre resitativene, gir umiddelbart musikalske assosiasjoner til barokkens pasjoner med sine monumentale Kristus-roller. Vi kan finne et liknende uttrykk i de sterke profetrollene fra romantikkens oratorier.

Tankene går også videre til Wozzeck i Alban Bergs opera. Det finnes nemlig visse likhetstrekk mellom Wozzeck og Haugens oratorietekst hva formen angår. I begge tilfeller er det tale om mange korte scener som gir øyeblikksbilder og som ikke direkte behøver å ha sammenheng med hverandre. Det blir vår oppgave som lyttere å skape bindeledd. På tross av en indre sammenheng er det noe rapsodisk over oratoriet som lesedrama, og Habbestad har slik som Berg forsøkt å skape en sterkere enhet og sammenheng ved hjelp av stram musikalsk form. Resitativene bærer handlingen og skaper enhet i verket, som består av hele 57 enkeltnummer.

Solistkvartetten representerer den flokken som står fortelleren (barytsonsolisten) nærmest, og de har fått kommenterende oppgaver. De uttrykker seg i knappe ord og setninger som bare kan få musikalsk liv gjennom motett-formen. Kvartettsatsene beveger seg derfor stort sett homofont med tekstgjentakelser og typiske motivimitasjoner. Assosiasjonene går til madrigalteknikken og koralpasjonene, slik de ble utformet på slutten av 1500-tallet. Habbestads harmonikk har forøvrig noen av det samme uforløste og smertefylte som vi kan finne i Don Carlo Gesualdos grensesprengende madrigaler.

Paal-Helge Haugen har som nevnt inkorporert Jesaja-tekster i sin tekst. Denne teknikken har Kjell Habbestad overført på det musikalske plan ved på samme måte å blande teknikker og musikalsk materiale fra fortid og samtid. Det melodiske stoffet har han hentet fra synagogesangen slik den er blitt bevart hos jemenittiske jøder. Takket være en viss kulturell isolasjon har de kunnet bevare sine sangtradisjoner uten vesentlig innflytelse utenfra i nærmere 2000 år.

For å gi Jesaja-teksten det rette preg av alderdom og kulturell tilknytning, har Habbestad farget de orientalske rytmer og toneganger med klang av trommer og sauebjeller. Det jemenitt-jødiske sangstoffet som er blitt korets oppgave, er hentet fra musikken til bruk ved midnattsvigilien og ved nymånefestene. For å beholde det arkaiske i stilen, lar Habbestad korstemmene bevege seg i parallelle kvarter og kvinter med enkelte melodiske avvik som gir inntrykk av en i beste forstand "primitiv" heterofoni. Instrumentene har av den grunn ikke selvstendige stemmer, men benyttes til å fargelegge korstemmene. Det musikalske resultat gir assosiasjoner til ars nova-stilen på 1300-tallet med sitt orientalske preg og sine kompliserte rytmestrukturer. Innslagene med Jesaja-tekstene virker med sitt kontrasterende tonespråk som en kommentar fra en fjern fortid til en nåtid som bokstavelig talt får oppleve at historien gjentar seg.

Habbestads skifte av musikalsk stil kan virke påfallende, men ved nærmere ettertanke viser det seg at han også på dette området har ønsket å la musikken stå i ordets tjeneste. Valg av stil står nøyaktig i forhold til de språklige nivåer i teksten.

Haugens tekst gir mange andre assosiasjoner. I verket ser vi ikke minst et bibelsk perspektiv, selv om det holder seg skjult i løvet: bueformen Paradis - syndefall - Kristi stedfortredende rolle - oppstandelse - en ny himmel og en ny jord. Denne tilknytning forsterker seg mot slutten av verket, som med sin innføring av et Kyrie-Litani nesten får et liturgisk preg. Begynner man å studere tekstdetaljer og dypere mening bak ordene, vil man oppdage at Habbestad ved hjelp av musikken har løftet underliggende tanker fram eller antydet løsninger i det musikalske stoff. Musikken er som nevnt satt inn i teksfortolkningens tjeneste, og ved hver gjennomspilling av oratoriet vil nye detaljer i en meget symbolrik musikalsk verden komme fram. Det gjelder ikke minst i orkesterets understrekning og fargelegning av tekstinnholdet.

Etter at koralen har tonet ut - den har like mange toner som verket har satser - forlater folket åstedet og går ut i den nye dagen. Det er ingen stor finale, alt ender slik det begynte. Var det virkelighet, var det en drøm? Vi er alle blitt en erfaring rikere når vi selv skal møte morgendagen.

Harald Herresthal